Islendingesagaene
Samtlige sagaer og førtini tætter
|
Pris |
Utgivelsestilbud |
„Dei eldste og mest verdifulle klenodium i den nordiske litteraturens smykkeskrin.“ - Edvard Hoem
Nyoversættelse af de islandske sagaer er 5,6 kilo litterært guld
Her er totterne med for første gang, alle sammen. Og redaktørens indledning er en forbilledlig sammenfatning af den foreliggende viden om forudsætninger og indhold af »Islands litterære mirakel«. - Thomas Bredsdorff i Politiken
„De islandske sagaene er ryggraden i all nordisk litteratur.“ - Roy Jacobsen
Islänningasagorna innehåller nyöversättningar av samtliga släktsagor. Här finner man den mäktiga skådeplatsen som berättar om människor i Norden under medeltiden och deras världsbild. Det är historierna om märkliga kvinnor och män, skalder och fredlösa, stridsmän och skojare som med äran och hedern som rättesnöre tävlar om kärleken och makten.
“Ingen stil kan förefalla enklare, trovärdigare, kyskare – en stil klar som källvatten, en stil utan förrädiskt känslogrums, en stil som tycks visa fram verkligheten i dess mest essentiella form.” - Lars Lönnroth
“Utan överdrift kan man beteckna de isländska släktsagorna som Nordens enda samlade originella insats i världslitteraturen.” - Peter Hallberg
„Sagaernes storhed er for mig en af de højeste verdener, jeg har kendt.“ - Karen Blixen
„De islandske sagaer indtager en enestående plads i litteraturen. De indeholder nordboens eget væsen, et aftryk af liv, hvori nordboen den dag i dag genkender sig selv.“ - Johannes V. Jensen
Det finnes 40 islendingesagaer. De handler om mennesker og hendelser på Island og i Skandinavia mot slutten av vikingtiden. Mange av historiene har sine røtter i muntlig tradisjon langt tilbake, men de er komponert som velordnede litterære verk av anonyme forfattere i det 13. og 14. århundre.
Islendingesagaene skildrer noen generasjoner av de første norske landnåmsmennene som krysset verdenshavet for å bosette seg på Island. De og deres etterkommere dannet en fristat uten konge, styrt av høvdinger, som møttes for å vedta lover, inngå forlik og avsi dommer på Alltinget, verdens eldste nasjonalforsamling.
Hovedhandlingen i de fleste islendingesagaer foregår noen årtier rundt år 1000, da nordboere både seilte til Amerika og forkastet sin hedenske tro og ble kristne. Hovedpersonene er som regel av fornem herkomst, høvdinger og rike bønder, krigere og diktere, og gjerne om deres feider om land eller sosial status, lokal autoritet og makt, men også om kvinners gunst og kjærlighet. Konfliktene eskalerer når en mann hevner en tilsynelatende ubetydelig æreskrenkelse, og feider vokser ofte gradvis inntil hele distrikter eller familier står i brann.
Det er snarere karakterskildringen enn handlingen som gjør sagaene levende og relevante for moderne lesere. Mange av sagaheltene blir episke skikkelser når de modig fortsetter å kjempe – uten mulighet for å seire – for til slutt å oppnå storhet i døden. Andre kan være slu rever eller følsomme under en hard fasade, storsinnede eller svikefulle, men framfor alt er de menneskelige og psykologisk troverdige. Kvinner er sjelden innblandet i kamper og voldelige scener, men de kan spille en sentral rolle i utviklingen av konflikter ved å egge til kamp eller provosere sønner eller ektemann til hevn.
Sagaene likner historiske romaner som er skrevet flere hundre år i ettertid, siden de forteller om og fortolker begivenheter omkring etterkommerne av de første landnåmsmennene og deres slekter, myter og sagn. Forfatterne dramatiserer hendelser og dialoger og utformer handlingen på kunstnerisk vis. Fortellingene er realistiske i stilen og gir alltid inntrykk av å beskrive virkelige hendelser, historiske personer i dagliglivet, som trekkes inn i en rekke dramatiske hendelser, der deres personlighet settes på prøve som gjelder liv og død. Sagaforfatterne er synsvinkelens og sceneskiftets store mestre, og komposisjonen kan minne om moderne filmteknikk. Stilen er nøktern og balansert, fylt av ironi og slående replikker.